Anmeldelse – The Fall

Regi: Tarsem Singh

Med: Lee Pace, Catinca Untaru, m.fl.

Sjanger: Eventyr/Drama

Om: Stuntmannen Roy Walker (Lee Pace) blir hospitalisert etter en yrkesulykke i Los Angeles, anno 1920-tallet. Krøplet til sin sykeseng, kommer han over den unge Alexandria (Catinca Untaru). Et barn som virkelig fortjener definisjonen av ordet ”skjønn”; med sin underutviklet, spanskpregede engelsk og glimtende glis. Av personlig vinning, improviserer Roy en manipulerende og episk fortelling om seks eventyrere på hevntokt. Når historien utvikler seg, blir også Roys motiv tydeligere. Vi finner ut hva han har å leve for. Ingenting.

Vel?: La meg først si at jeg var to steg fra å legge ned hele filmhabitus før jeg bestemte meg for å anmelde The Fall. Grunnen? Tre anmeldelser av tre filmer jeg lett kunne levd uten. Denne, derimot, er grunnen til at du opplever å lese dette og jeg giddet å skrive. Takk, Tarsem!

Filmen ble visst nok spilt inn i atten forskjellige land og, skal man tro mytene, inneholder ingen dataanimerte spesialeffekter. Jøye. Ja, jeg er overrasket. Og det kommer du også til å bli når du er vitne til hvor kolossal denne filmen er! Bare det visuelle er film nok – dets overfladiske element tatt i betraktning.

Roys historie er episk, voldelig og storslått. Han forteller den til et barn, hvis fantasi er begrenset til hva et fem år gammelt barn har erfart i løpet av sitt liv. Det blir spesielt tydelig når Roy beskriver en indianer med wigwam og squaw, og Alexandria ser for seg en mann med indisk opprinnelse. For hva vet vel hun om indianere? Hans fortelling tolkes av hennes fantasi, hvis vi er publikum til.

Filmen tar opp spørsmål ved ulike temaer både innenfor og utenfor Roys fiksjon; hevn, forsoning, relasjoner mellom høyst ulike individer, det oppsummerende kjærlighetstemaet (ikke minst) og en pågående, til tider litt masete, politisk subtekst som skriker klassekamp. Hvilken effektiv måte å indoktrinere et barn inn i motstand av kapitalisme.

Men det er ikke det politiske filmen bygger på. Heller en regissørs visualisering lik ingenting du har sett før – ledsaget av sjarmerende realisme mellom hovedrolleinnehaverne.

Dette er ikke en film alle vil like. Men merk deg navnet. Tarsem Singh. Auteuren du vil høre mer om.

Dom: 7/8

Andreas Francisco

Anmeldelse – Righteous Kill

Regi: Jon Avnet

Med: Robert De Niro, Al Pacino, Carla Gugino, 50 cent, m. fl.

Sjanger: Politikrim/drama/action

Om: New Yorks kriminelle undergrunn blir preget av flerfoldige mord. “Rettferdige mord”. Politiveteranene Turk (De Niro) og Rooster (Pacino) blir satt på saken. Like fort mistenkes det at en politimann står bak. Og hvor logisk er vel ikke det?

Vel?: Har noen av dere hørt om Jon Avnet? Sist Robert De Niro og Al Pacino spilte i lag (sett bort i fra Gudfaren II, hvor de ikke hadde scener i lag), ble det produsert en dyp, monumental og drabelig stemning jeg føler må være en av moderne films mest obligatoriske moment. Å forvente det samme fra Righteous Kill, er nærmest naivt (og det fant du ut nå). Skuespillerne er forutsigbart stabile og dermed hviler filmens ryggrad på en mer eller mindre uerfaren regissør – og det synes. Pinlig godt, iblant. For når en hyrer to av filmhistoriens virkelige titaner, må du banne på at de “uforglemmelige” øyeblikkene står for tur – og her er selvfølgelige en cafèscene.

Referansene er tydelige, men poeng får de for forsøket; er det noen som kan levere et til tider godt manus på film, er det jammen disse to dinosaurene. Men lik dialogene, har regien, som sagt, sine opp og nedturer. Da spesielt dramaturgien - pinlig (ja, igjen) tydelig i de overdramatiserende sakte-sekvensene, forskjellen på fortids- og nåtids-visualisering og, attpåtil, til tider helt forferdelig rollebesetning. Nei. Jeg var bestemt på at denne filmen var midt på treet. Men har innsett at den havna i grøfta. Det blir rett og slett for uoriginalt, forutsigbart og forutsigbart uoriginalt. Eller kanskje bare ikke dårlig nok. Og det hadde du aldri trodd.

Dom: 3/8

Andreas Francisco

Trailer – The Spirit

 

Regi: Frank Miller

Med: Gabriel Macht, Samuel L. Jackson, Scarlett Johansson, Eva Mendes, Jamie King, m.fl.

Sjanger: Action

Verdenspremiere: 25. Desember (30. Januar, Norge)

 Frank Miller - fyren som skrev tegneserien “300″ og “Sin City” – fant seg til rette i registolen etter at han co-regisserte Sin City (2005) i lag med Quentin Tarantino og Robert Rodriguez. Den moderne film noir-stilen med nærmere 99% animasjon er vanskelig å legge på hylla etter suksessen de høstet.

The Spirit er en tegneserie - av avdøde Will Eisner - som handler om politiferskingen Danny Colt som blir drept, men født på nytt som Brad Pitt. Kødda. Som “The Spirit”, så klart. Dette innebærer visst at han må gå med rødt slips som flagrer dødstøft når han spaserer og ei maske i kjent Zorro-stil. Han blir så frivillig kommuneansatt for å utlevere rettferdighet til de som fortjener det og ikke minst drege damer når han holder på.

Vel, vel. Etter at jeg så teaser-traileren tidligere i år tenkte jeg at dette blir dødsfett. Nå vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Dette ser ut som noe ta-fatte greier. Og i tillegg er Samuel L. “jeg-skal-være-med-i-alle-filmer” Jackson bad-guy. Men han ser faktisk kulest ut. Bare synd hvis du ikke er av de som tar ordet “kul” som en oppfordring.

 

Forventningsbarometer: 5/10

 

For at dere skal skjønne hva jeg mener, får dere her, både teaseren og den nyutgitte traileren.

Teaser:

 

Delvis flau opplevelse:

 

Andreas Francisco

Trailer – Watchmen

Regi: Zack Znyder

Med: Jeffrey Dean Morgan, Billy Crudup, Carla Gugino, Malin Akerman, m.fl.

Sjanger: Action

Verdenspremiere: 5. Mars, 2009 (13. Mars, Norge) 

 

Endelig har traileren kommet! Zack Znyder – regissøren bak den voldsomme, dog homoerotiske 300 (2006) – har nå bestemt seg for å filmatisere Alan Moores prisbelønte tegneserie Watchmen som ingen har hørt om. 

 

Apropos ..

Hva: kostymekledde helter, som reddet dagen i spandex og tricot, var en gang i tiden daglig kost i USA. Silk Spectre, Rorschach, Nite Owl, Dr. Manhatten, The Comedian, ja, de må visst nødt å ha coole navn. Men etter at de fikk myndighetene på nakken flere år tilbake, bestemte hele gjengen seg for å pensjonere seg og la de kriminelle vandre fritt. Et alternativt 1985: Mens den kalde krigen gryr, opplever heltene at en av deres egne blir kverket. Dette innleder en akutt out-of-retirement, hvor de utdaterte heltene finner ut av et realt hendelse som innebærer menneskehetens skjebne. Menneskeheten trenger deres hjelp! But who watches the watchmen?

 

Det hele høres kanskje litt vel korny ut. Og jeg er enig. Men med tanke på hva denne regissøren leverte sist, tviler jeg ikke et sekund.

 

Forventningsbarometer: 9/10 

 

Men nok snakk! La øynene ta del av fryden:

 

Andreas Francisco

Anmeldelse – Doomsday

Regi: Neill Marshall

Med: Rhona Mitra, Bob Hoskins, Malcolm McDowell, m.fl.

Sjanger: Action

Om: Et post-apokalyptisk, ubebodd Skottland er resultatet av et dødsvirus som herjet for rundt tredve år siden. Nå er de engelske myndighetene – som muret inne Skottland og skrev landet opp i glemmeboken – redd for at viruset har funnet engelsk jord og må dermed forsøke å finne en kur. Kuren er så klart på skotsk side av muren, blant et anarkiisk folkeslag som har overlevd viruset og fått en smak for kanibalisme og Mad Max-moteriktige nisjer. Engelskmennene sender inn superkvinnen: amazonen Rhona Mitra, i singlet og thights.

Vel?: Hvor har det rasjonelle dyret vi mennesker så ofte har blitt omtalt som, blitt av? Jeg håper det bare er Mad Max-teorien som ikke er gått av moten. For når ridderne kom ridende som mopedpønkernes motsvar på post-apokalyptisk samfunnsutvikling, gav jeg meg ende over. Dette er nemlig noe sjuke saker. Og heldigvis har vi Rhona Mitra til å rydde opp. Men for å se denne må du nesten være klar over hva du begir deg for; hundreogti minutter med non-stop (faktisk) herjing i form av skyting, hakking, bilkræsj og overraskende lav harry-faktor. Strø en del liter med blod i denne blandingen og du får ei referansesuppe til 80-tallets mest minnerike. Men kjedlig var det altså ikke. Hvorfor? Fordi Neill Marshall kan å lage eye-candy action. Og falt du for Danny Boyles 28 Dager Senere (2002), foreslår jeg at du enten ser den om igjen – eller vrir ned kvalitetsterskelen og setter igjen din bedre halvdel hjemme.

Dom: 4/8

Andreas Francisco

Quentin Tarantino: Auteur og trendsetter

Quentin Tarantinos første film, Reservoir Dogs (1992), som kom i begynnelsen av 90-tallet, blir ofte sett på som den viktigste filmen i hans karriere. Etter hans andre film, Pulp Fiction (1994), ble han ved flere tilfeller karakterisert som auteur – en regissør med en personlig visjon og gjenkjennelig stil. Man kan også si at en auteur bruker film for å uttrykke egne ideer og følelser, og at filmskaperen “skriver” med kamera som en forfatter ville skrevet med en penn.

Ut i fra disse filmene mente mange at Tarantino hadde skapt en ny type moderne filmsjanger. Gjennom Godard-inspirerte lange samtaler, gangstere i svart og hvitt, macho miljø og lange tagninger - for å nevne noen særtrekk – ble det i løpet av 1994 lansert en ny type term som D.K. Holm i boken The Pocket Essential Quentin Tarantino, kaller `Tarantinoesque`. Videre forklarer Holm at det ikke er noen klar definisjon på hva begrepet betyr, bare at “leseren visste hva som ble ment uten å få noen forklaring”.

Det var et nytt begrep til en ny sjanger som Holm etter hvert kaller film voir – en navnadapsjon fra begrepet film noir (trykk for å finne fakta om film noir), hvor en subsidierer en stavelse fra reservoir. En film voir er, i tillegg til de overfornevnte `Tarantinoesque`-særtrekkene, en gangsterfilm med komisk vri, referanser til pop-kultur (ofte i musikk), sjonglerer ofte tidsrammene i en a-kronologisk orden, og inneholder voldelige sekvenser. The Usual Suspects (Brian Singer, 1995) og Lucky Number Slevin (Paul McGuigan, 2006) er eksempler på filmer som følger mange av disse kriteriene og blir ofte sett på som `Tarantinoesque`.

 

Bordwell, David og Kristin Thompson (2003) Film History. An Introduction. (2nd. edition) New York, McGraw-Hill

Holm, D.K. (2004) The Pocket Essential Quentin Tarantino. Vermont, Trafalgar Square Publishing

 

Andreas Francisco

Anmeldelse – The Mist

 

Regi: Frank Darabont (The Shawshank Redemption, The Green Mile)

Med: Thomas Jane, Marcia Gay Harden, Andre Braugher, m. fl.

Sjanger: Triller

Om: En amerikansk by blir omfavnet av en mystisk tåke. En gruppe personer låser seg inn i et kjøpesenter i frykt for hva dette nye fenomenet kan være. Med tåken kommer nemlig monstrene. Men uenigheter splitter gruppen. Og faren er ikke lenger bare utenfor vinduene, men blant gruppen som er preget av frykt.

Vel?: Ikke bare digger Darabont Stephen King-romaner, men han velger igjen en fortelling som handler om overlevelse og frykten for noe nytt. Noe som har bevist seg å funke før. Men trår han til denne gangen også? Tja. Å avansere fra blant andre Tim Robbins og Tom Hanks, til Thomas “The Punisher” Jane, var vel første feilsteg i prosessen. Og mens filmen rullet utover de første tre kvarterene, kunne jeg ikke la vær å spørre meg selv hva de helsikes monstrene var noe godt for. Jeg har da aldri lest en King-roman, noe som viste seg å være positivt når jeg bestemte meg for å gi filmen en ny sjanse, halvveis. Frykten kan nemlig få frem det rareste i en. Her førte dette til grupperinger, hvor den ene gruppen blir ledet av ei meget ortodoks kristen møkkakjerring, som tror på dommedagen og at den kan utsettes gjennom menneskeofringer. Naturtilstanden disse folkene blir kastet inn i, får en til å se filmen som et psykologisk portrett. Og vips! Så var ikke de gigantiske edderkoppene noe viktige lenger. En moderne tilretteleggelse for hvordan mennesker kan oppføre seg i villedelse, hjelper oss å finne Darabonts motiv bak denne filmen. Nemlig å lage Fluenes Herre 2, bare uten de nakne fjortissene.

Dom: 5/8

Andreas Francisco

Kommer i 2008 – The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor

Regi: Rob Cohen

Med: Brendan Frasier, Jet Li, Maria Bello, m.fl.

Sjanger: Fantasy/Action

Verdenspremiere: 1. August (8. August, Norge)

Som alle andre fantasy-epos, må denne også først bli en trilogi før den kan avsluttes. Dette betyr to timer med catch-phrases som “here we go again” og ”im getting tired of this”, fra tegneserie-kjeven til Brendan Frasier.

Denne gangen klarer de visst å vekke Jet Li fra mumifisert tilværelse i Østen. Og han har de samme kreftene som den forrige mumien. Resten klarer du sikkert å gjette deg til ved å se traileren. Forvent et regn av prosjektil som på mystisk vis bare treffer rett bak hovedpersonen når han løper. Forvent eksplosjoner, store slag og en eller annen snill personer som dauer. Forvent morro forutsigbarhet og kanskje vi kan la være å gjespe. For mumien kan faktisk være gøy. Men lettglemt.

Forventningsbarometer: 3/10

Forvent en trailer:

Andreas Francisco

Kommer i 2008 – Step Brothers

Regi: James McKay

Med: Will Ferrell, John C. Reilley og mange uviktige.

Sjanger: Komedie

Verdenspremiere: 25. Juli (Rett på DVD i Norge)

Da er en av verdens morsomste personer tilbake. Og vi snakker ikke om Harald Eia, men han andre. Will Ferrell, som bøtter ut med komedier i hytt og gevær, har skrevet manus til denne filmen, hvor også hans mindre morsomme kompanjong, John C. Reilley, medvirker. Det er altså samme gjengen som står til ansvar for magekrampen du fikk når du så Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby (Adam McKay, 2006).

Filmen handler visst om Ferrell og Reilley som blir stebrødre i en alder av femti og flytter inn med sine nye foreldre. Ahem. Like surrealistisk som alt annet `Ferrel-esque`, altså. Og for å svare på spørsmålet: Ja, Will Ferrell spiller helt likt her som i alle de andre filmene du har sett ham i. Og det er jo sånn vi liker det. En rolle som skilte seg, er hans litt mer seriøse rolle i Marc Forster filmen Stranger Than Fiction (2006). Men Mugatu i Zoolander (Ben Stiller, 2001) er fortsatt hans beste!

Forventningsbarometer: 5/10

Banneord blir ikke de samme når Will Ferrell bruker de: “He better not get in my face. Cause I`ll drop that motherfucker”:

Andreas Francisco

Kommer i 2008 – The Dark Knight

Regi: Christopher Nolan

Med: Christian Bale, Heath Ledger, Michael Caine, Aaron Eckhart, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal

Sjanger: Action

Verdenspremiere: 18. Juli (25. Juli, Norge)

Ai, ai, ai! Om en måneds tid kommer filmen alle har ventet på. Oppfølgeren til den heseblesende Batman Begins (Christopher Nolan, 2005) har så skyhøye forventninger, at et dødsfall i kinosalen ikke kommer til å være nok. Ved å gå tilbake til flaggermusens røtter i den forrige filmen, restarter regissør Christopher Nolan sagaen om den rike superhelten, som ikke har superkrefter, dog hundrevis av skjeletter i skapet. Og ved å gjøre dette, kan han også sette til verks de skurkene han vil, selv om de har blitt brukt før. Og det er nettopp det han gjør her, ved å ha The Joker - Batmans påståtte erkerival - som hovedskurk. Og ja, vi vet at Jack Nicholson gjorde en grei jobb sist, men i følge traileren kan han lett bli sammenlignet Willy Wonka i forhold til hva den tragisk avdøde Heath Leadger stiller opp med. Og ikke nok med det. De som er virkelig plugget inn, vet vel også at Aaron Eckharts karakter, Harvey Dent, også er et kjent navn fra en av de tidligere filmene. Jeg skal ikke avsløre for mye. La oss bare si at saken er to-sidig.

Det er nesten synd at denne filmen får et forventningspress av denne tyngden. Det at den er en oppfølger til tidenes superheltfilm og at Heath Ledger gjør (min mening uten å ha sett filmen) sikkert sitt livs rolle før han sparket bøtta, er jo et par hovedfaktorer. Du får ha lykke til, Nolan. Du finner meg på premieren – med et håndkle i hånden.

Trivia: Dette er den første Batman filmen uten “Batman” i tittelen.

Forventningsbarometer: 10/10

“Here`s my card”:

Andreas Francisco